01.09.2008
FORTIDSMINNEFORENINGEN BEKYMRET FOR MENINGSFRIHETEN
I sommer tok saken om Linaaegården en ny vending i fylkeskommunen, da vedtaket om innsigelse mot planforslag fra Sandefjord kommune ble begjært omgjort av grunneiers advokat. Politiker Aina Dahl påstås å være inhabil da hun også var varamedlem til Fortidsminneforeningens styre i Vestfold. Dahls påståtte inhabilitet ville medført et annet utfall i saken, da hennes vara er fra Høyre. Se sakens fakta i høyre spalte.

Fylkeskommunen bestilte en habilitetsvurdering fra professor Woxholth som konkluderte med at hun var inhabil. Fortidsminneforeningen frykter at professor Woxholths oppfatninger om politikeres habilitet i kulturminnesaker vil kunne vanskeliggjøre politisk engasjement i slike saker landet over, dersom hans vurderinger skulle bli stående.

Leder for Vestfoldavdelingen, Ragnar Kristensen, presiserer at denne konkrete habilitetskonflikten i Vestfold fylkeskommune er en sak mellom tidligere vararepresentant til avdelingens styre venstrepolitiker Aina Dahl og hennes politiske utvalg i fylkeskommunen.
- Den konkrete saken blander vi oss ikke inn, i sier Kristensen, men det er interessant at Woxholth nå får betydelig motbør for sine synspunkter. Ikke bare fra professor Rasmussen, men også fra professor Eivind Smith og særdeles tydelig fra professor C.A.Fleischer, de to sistnevnte er nestorer i norsk jus. Professor C.A.Fleischer har fremlagt en drepende analyse av Woxholths vurdering.

-Fortidsminneforeningen og andre miljøvernorganisasjoner bør danne seg klare oppfatninger om Woxholths resonnementer på generelt plan, mener lederen for Vestfoldavdelingen.

-Woxholths resonnement er bl.a. basert på at han mener kulturminnevern er lite politisk. Etter hans oppfatning kan ikke kulturminnebevaring knyttes til partipolitikk. Politikere som mener noe sterkt om vern er dermed å regne som forutinntatte og habilitetsreglene som i sin fulle tyngde er myntet på administrasjonen som skal utrede for politikerne må derfor også helt ut gjelde politikerne, hevder Woxholth. Dermed blir det ikke noe rom tilbake for politiske meninger om vern om man følger hans resonnement, sier Kristensen.

-Konsekvensen av Woxholths oppfatning av habilitet i slike saker vil være at kulturminnevern (og annet miljøvern) blir en paria blant de ulike samfunnsinteressene. Det vil bli et paradoks at slike saker behandles politisk samtidig som politikerne må være uengasjert i saksfeltet. Å vise til engasjement på dette feltet vil bli noe politikere må unngå for ikke å komme i miskreditt i enkeltsaker, mener Kristensen.

Da Aina Dahl i mars d.å. ble innvalgt som fjerde vara til avdelingens styre, innhentet leder råd fra professor Eivind Smith som konkluderte at hennes styreverv knapt var nevneverdig i fylkeskommunal sammenheng så lenge hun ikke deltok i avdelingens behandling av saker hun senere ville møte i sitt utvalg. Loven må ikke tolkes så strengt at politikere ikke kan engasjere seg, var Smiths konklusjon.

-Jeg gjenopptok kontakten med professor Smith for å gardere Foreningen mot å trå feil i fremtiden, forteller Kristensen og presiserer at resultatet av den kontakten er at avdelingen føler seg trygg på at rådene vi opprinnelig fikk fra Smith fremdeles er å anse som gode og fornuftige.

Han legger til at avdelingen tidligere har hatt en fjerde vara fra Høyre som attpåtil var representant i samme utvalg og leder i Vestfold Høyre - nemlig Marie Kürstein. Deretter var Venstres Målfrid Vogt fjerde vara en periode. Tidligere har dette altså ikke vært noe problem - ikke før det dukket opp en bevaringssak som kunne få et annet utfall om vår fjerdevara ble kjent inhabil, sier Kristensen.

Kristensen sier derfor at Woxholths slutninger i saken kom svært overraskende og ved nærmere gjennomlesing synes å være svært spesielt sammentømret - selv for en legmann å dømme.
- Det er fullt mulig både i litteratur (jfr.Holberg) og i jus å konstruere resonnementer som medfører slutninger i likhet med at "mor Nille er en sten". -I denne utredningen kan det se ut som noe slikt er tilfelle, sier Kristensen med et smil.
-Men sakens faktiske innhold er ikke å spøke med, avslutter han, til det er konsekvensene for de folkevalgtes meningsfrihet og kulturminnevernets gjennomslagskraft altfor store.