07.04.2009
MEN RIKSANTIKVAREN ER IKKE ALENE
Av Anne-Sophie Hygen, fylkeskonservator, Østfold fylkeskommune

Lotte Sandberg skriver i sin kommentar i Aftenposten 24. mars om sine ønsker til ny riksantikvar når åremålsperioden til Nils Marstein går ut i år. Hun etterlyser nytenkning og perspektiver, stiller spørsmålet om Riksantikvarens virksomhet er synlig og relevant nok, og om det kan bli bedre.

Det er utelukkende positivt med en offentlig debatt om det norske kulturminnevernet og Riksantikvarens roller og virksomhet. Som direktorat har Riksantikvaren et overordnet, faglig ansvar for den samlede kulturminneforvaltningen, og for å iverksette statlig kulturminnepolitikk. Selvsagt er det viktig at virksomheten til Riksantikvaren og direktoratets leder er synlig, relevant og klar. Men verken Riksantikvaren som direktorat eller riksantikvaren som leder av direktoratet er alene om jobben.

I 1990 ble kulturminnevernet desentralisert, og forvaltningen i første linje ble lagt til fylkeskommunene som den regionale kulturminneforvaltning. I denne funksjon skal fylkeskommunene iverksette kulturminnepolitikken på regionalt nivå på vegne av staten, og har delegert myndighet etter en rekke paragrafer i kulturminneloven. Fylkeskommunene er som kjent politisk styrt, og dermed er kulturminnevern et politikkområde både på statlig og regionalt nivå. Dette betyr at kulturminnevern ikke bare er noe som bestemmes og styres fra Riksantikvarens kontorer, enn si riksantikvarens eget kontor. Stortinget og fylkestingene er de formelle beslutningstakere, og deres beslutninger har innflytelse på myndighetsutøvelsens rammebetingelser, på muligheter og på handlingsrom.

Det er også greit å huske at de norske kulturminnene ikke ligger samlet på ett sted: ikke i stortingsbygningen eller i regjeringskvartalet, og heller ikke i Dronningensgate 13 hvor Riksantikvaren holder hus. De norske kulturminnene ligger spredt utover landet, de ligger i fylkene, i kommunene, i lokalsamfunnene og på den enkelte eiers grunn. Det er her både kulturminnene og kulturminnevernet er mest synlig. Og det er først og fremst her kulturminnevern og kulturminneforvaltning utøves i praksis, under et fylkeskommunalt forvaltningsregime.

Vil man styrke det norske kulturminnevernet, og gjøre det mer ”synlig og relevant”, bør man vel så mye rette blikket mot den regionale kulturminneforvaltningen som på Riksantikvaren. Hvilke betingelser gis fylkeskommunene som første linje forvaltningsnivå for kulturminnevern? Hvilke rammebetingelser og handlingsrom tilbys? I hvilken grad tar den norske stat ansvar for at det er tilstrekkelige ressurser i fylkeskommunene til på bred front å kunne drive et effektivt, handlekraftig, motiverende, serviceorientert og utadrettet kulturminnevern, som er ”synlig og relevant”, overfor offentlige og private arealplanleggere, eiere av kulturminner, skoleverket, frivillige organisasjoner, turistorganisasjoner og befolkningen generelt?

I forbindelse med desentraliseringen av kulturminnevernet i 1990 fikk hver fylkeskommune tildelt kr. 650.000 til to stillinger, en arkeolog og en antikvar. Selv ikke da dekket denne summen kostnadene. Etter hvert ble beløpet trukket inn i rammeoverføringene til fylkeskommunene, og dermed var kulturminnevern blitt fylkeskommunenes eget ressursproblem. Det er aldri gitt noen styrking av fylkeskommunenes rammeoverføringer med begrunnelsen økte oppgaver innenfor kulturminnevernet. For ikke bare har forvaltningsoppgavene økt; de har økt eksplosivt. Legg så til effekten av desentraliseringen: Forvaltningsapparatet ble brakt nær der kulturminnene ligger, der samfunnsvirksomheten foregår og der folk bor. Langt større krav til service, tilgjengelighet, aktiv rådgivning, formidling og tilrettelegging følger av nærheten, og behovene er grenseløse. Legg så til fylkespolitikernes egne ønsker og føringer, og det omfangsrike årlige forventningsbrevet fra Riksantikvaren til regional kulturminneforvaltning, og spør: Hvordan makter fylkeskommunene dette uten ekstra ressurser?

Dels har fylkeskommunene i svært varierende grad greid å presse inn noen stillinger over anstrengte budsjetter, dels må det tas betaling for tjenestene som utøves for å kunne finansiere stillingene og gjøre jobben. Likevel er det ikke balanse mellom arbeidsmengde og stillingsressurser i fylkene; virksomheten er under kontinuerlig press og tidsfrister oversittes. Statlig kulturminnepolitikk skal utøves på regionalt nivå, og også her være ”synlig og relevant”. Men staten har vendt den regionale kulturminneforvaltningen ryggen. Gjennom å fraskrive seg det ressursmessige ansvaret, har staten samtidig fraskrevet seg ansvaret for at fylkeskommunene skal være i stand til å løse de pålagte og forventede oppgavene med den forventede kvalitet.

Vil du styrke og synliggjøre det norske kulturminnevernet, Lotte Sandberg? Så rett blikket ditt utover Oslo-gryta, og rett oppmerksomheten din mot regional kulturminneforvaltning og betingelsene den opererer under.