Nå er Linaaegården revet. Cato Arveschoug, fotograf og verneaktivist i Sandefjord, har fulgt rivingen av Linaaegården med kameraet. Fotografiene dokumenterer et interessant og fredningsverdig anlegg som selv etter brannen slett ikke var hinsides gjenoppføring. Overvekt av solid utvendig gammelt panel og frisk tømmerkjerne med små eller ingen vannskader etter brannslukkingen. Opprinnelige vinduer som stort sett kunne restaureres. Utbrent annen etasje, men godt bevart første etasje. Sidebygningene viste seg å være akkurat så godt bevart og så interessante som vi håpet på. Var det ikke det utvendige og anlegget med bakbygninger som ble fredet? Stort sett restaurerbart som før brannen. Alt sammen fullverdiforsikret slik tidligere gjenoppføringspraksis har forutsatt.

Ikke bare forsvant en brannskadet hovedbygning fra 1856 med vernemyndighetenes velsignelse, men også et unikt, komplett bygårdsanlegg fra en periode som fra før ikke er representert på den nasjonale fredningslisten - et anlegg som som ville komplettert fredede Midtåsens nyere skipsrederhistorie. Et komplett skipsrederanlegg fra 1856 ble knust til pinneved etter riksantikvar Holmes avgjørelse. Holmes avgjørelse har medført at nabogården - også oppført som skipsredergård av samme byggherre, samme år - nå ligger ensom og blottlagt. Fremtiden for Rådhusgata 8 er bak høye betongmurer. Medmindre eieren da gir opp og selger til utbygger for riving og nybygg her også. Fotografiene viser frukten av Vestfold fylkeskommunes Kulturarv og riksantikvar Holmes saksbehandling og avgjørelser i Linaaegårdsaken.

Nordlisaken var starten på et tidsskille i norsk kulturminnevern. Med avgjørelsen i Linaaesaken og den påfølgende rivingen har riksantikvar Holme stadfestet tidsskillet. Aldri før har vernemyndighetene så aktivt, planmessig, kynisk, motstandsløst og på tvers av sitt forvaltningsoppdrag sendt et helt fredningsverdig anlegg rett i grabben på gravemaskinen.

UNDER FINNER DU FOTOGRAFIER AV RIVINGEN AV ANLEGGET