Fortidsminneforeningen Vestfold avdeling

24.12.2009
MÅ BEVARING KOSTE?
Parallelt med den legitime kampen for å sikre kulturminner en økt andel av den totale offentlige pengepotten pågår ideologiske fremstøt for å koble vern til økonomisk kompensasjon ved råderettsinnskrenkningen som naturlig nok følger med vernevedtak. Tanken om kompensasjon for vern innebærer en helt ny holdning til det offentliges reguleringsrett. I realiteten medfører denne kompensasjonstanken at kulturminnevernet plasseres lavt på rangstigen i forhold til andre samfunnsinteresser.

For et par år siden støtte undertegnede på investor Stein Erik Hagen med hustru og medinvestor Mille Marie Treschow i Hammerdalen i Larvik. I løpet av den påfølgende samtalen ytret Hagen at han mente det offentlige må betale hva det koster for huseieren når det fattes bevaringsvedtak - med aktuell henvisning til utviklingen av det nasjonalt viktige jernverksområdet i Larvik.

Siden har vi merket oss denne argumentasjonen for å gjøre kompensasjon til en forutsetning for vernevedtak. Den fremføres fra enkelte politiske hold - med vedvarende standhaftighet.

Kulturminnevern bygger på forutsetningen at det offentlige må kunne fatte bevaringsvedtak gjennom enten Kulturminneloven eller Plan og bygningsloven uten at det normalt skal medføre økte offentlige utgifter. Det grunnleggende i slike saker er den offentlige retten til å regulere arealer etter gjeldende lovverk. Dersom denne reguleringsretten skulle koste penger i de enkelte tilfeller ville den bli illusorisk da store innhugg i stats- eller kommunekassen raskt ville medføre en debatt om vi i det hele tatt har råd til å ta vare på historien vår fremfor å bygge flere aldershjem, sykehus, skoler og barnehager.

Beklageligvis er det allerede blitt slik at gjengangeren i de fleste planutvalg er at en del politikere ikke vil pålegge grunneiere vern uten kompensasjon. Dermed taper vernesakene med automatikk.

Den kostnadsfrie reguleringsretten er faktisk grunnlaget for at Plan og bygningsloven overhodet kan være et fungerende lovverk som regulerer eiendomsbesitternes ulike ønsker om å å bygge på egen eiendom.

De fleste av oss har naboer og vi synes dårlig om naboer som setter i gang prosjekter som plager oss, forringer verdien på vår eiendom, skaper lukt eller støyplager eller på andre måter forrykker balansen mellom det private og det offentlige.

Vi vil helst leve i fred med våre omgivelser og derfor har vi stort sett akseptert at et sett regler må gjelde for hvordan vi kan bruke eiendommene våre. Disse reglene er nedfelt i Plan og bygningsloven og vedtatt av Stortinget. I tillegg har Stortinget vedtatt Kulturminneloven som inneholder spesielle regler som kan brukes for å ta våre på de aller viktigste kulturminnene våre.

De aller fleste er nok enige i at det må settes krav til brannvern, elektriske anlegg, høyder på hus, materialbruk, sanitære forhold, avstand til nabobygg, støy etc etc. Selv om slike krav fordyrer et byggeprosjekt aksepteres slike offentlige påbud.

Likevel er det mange som mener at det må gjelde andre regler for historiske bygninger og miljøer. Enkelte mener det er uakseptabelt at det offentlige pålegger bevaring av felles historie, mens svært mange andre påbud oppfattes å være akseptable.

Det er nærliggende å anta at denne forskjellsbehandlingen som setter kulturminnevernet i en jumboklasse, egentlig baserer seg på at kulturminnevern ikke oppfattes å være en tung nok samfunnsinteresse. Dersom det skal være slik at bevaring forutsetter økonomisk kompensasjon, da må bevaring også være å oppfatte som en samfunnsmessig lettvekter. En form for kakepynt man kan kjøpe seg i passelig monn.

På den ene siden er det legitimt å kjempe for økte tilskudd til verneverdige hus og miljøer. På den annen side må ikke kampen for en større del av den offentlige pengepotten akepteres brukt som skalkeskjul for å motarbeide vern.

Fortidsminneforeningen bør med alle sine krefter motarbeide og bekjempe denne overfladiske kompensasjonsideologien som på sikt vil undergrave alle muligheter for et tilstrekkelig kulturminnevern i konsumentnasjonen Norge.

05.10.2009
FALLOS FOR FALL

Et rådhus i Tønsberg 32 meter høyere enn byplanens maksgrense vil få konsekvenser for bildet av middelalderbyen Tønsberg. Fortidsminneforeningen ønsker ikke et ”signalbygg” – rådhus eller annet – som forkludrer byens historiske byprofil. Slottsfjellets dominans i by- og landskapsbildet må derfor bevares. ”Signalbygget” fornekter den historiske arven byen er kjent for.

Viljen til å fremheve egen storhet og fremtidsvisjon gjennom ”signalbygg” har Tønsbergs politikere felles med politikere verden rundt. ”Signalbygg” brukes gjerne for å få aksept for malplasserte kolosser. Ønsker vi et stort minnesmerke over det sittende bystyret eller en videreføring av historiefortellingen om opphavet til vår statsdannelse? I dette tilfellet kaster den lokalpolitiske ekshibisjonismen skygge over et sentralt nasjonalt monument - Slottsfjellet.

”Signalbygget” forutsetter at byplanens maksimale høydegrense heves med 32 meter. Bystyret er planmyndiget med rett til å endre egne planer, men Tønsbergs middelalderprofil er et nasjonalt anliggende. Lokalpolitikerne eier ikke fortellingen om Slottsfjellet. Slottsfjellet og Tønsbergs byprofil tilhører landets felles kulturarv i likhet med stavkirkene, Bryggen i Bergen, Håkonshallen og Akershus festning. Slottsfjellet synliggjør en historie som angår alle som bor i Norge. Slottsfjellet tilhører den store, felles nasjonale fortellingen.

Lokalsaker som bare angår lokalsamfunnet kan lokalpolitikerne avgjøre alene. Høyhuset i Tønsberg vil skade nasjonale verdier. Tidligere Økokrimsjef, nåværende PST-sjef og påtroppende riksantikvar Jørn Holme uttalte nylig: ”Nasjonale verdier er et lovuttrykk.” (Vestfoldnytt 2009/3). Lokalpolitikerne bør forstå at ”signalbygget” utfordrer myndighetene som Stortinget har vedtatt skal ivareta disse nasjonale verdiene.

Like viktig som Bystyrets rett til å fatte planvedtak er maktfordelingsprinsippet som sikrer berørte myndigheter anledning til å bringe ensidige kommunale vedtak inn for departementet. Fylkeskommunen har førstelinjeansvaret for kulturminnevernet i Norge og derfor innstilte fylkeskommunens administrasjon på å bringe høyhusplanen inn for Miljøverndepartementet om ikke lokalpolitikerne trekker eller nedjusterer planen.

I denne saken foretrakk et flertall i fylkeskommunens politiske utvalg å lytte til egne lokallag til tross for at politikerne har akseptert ansvarsdelegasjonen av 1989. Flertallet stemte nei til forhandlinger og nei til å bringe saken inn for departementet ved fortsatt uenighet. Dermed spilte de ballen over til Riksantikvaren. Riksantikvarens skal spille rollen som ansvarlig myndighet når fylkeskommunen ikke gjør jobben sin.

Fylkeskommunen er et forvaltningsnivå. Systemet forutsetter at forvaltningsnivåene tar ansvar selv om det føles ubehagelig. Noen fylkespolitikere har ikke ryggrad til å gå mot lokale partifeller. Derfor har systemet en sikkerhetsventil: Riksantikvaren kan overta når ryggraden svikter hos fylkespolitikerne. Disse anbefales derfor å stive opp ryggraden og bruke forvaltningskart og kompass. Repetèr gjerne ansvarsdelegasjonen.

Lokalpolitikere bør ikke bli overrasket over at nasjonale myndigheter forsvarer nasjonale interesser gjennom lovverket når kommunen selv bryter egne lover og utfordrer nasjonale interesser. Kommunene har Plan- og bygningsloven til låns fra Stortinget men har ikke fritt spillerom til å sette viktige interesser ut av spill. Et demokratisk valgt Storting har vedtatt forvaltningssystemet og satt Miljøverndepartementet til å være overordnet planmyndighet.

Konstituert riksantikvar Sjur Helseths klare tale forsvarer de nasjonale interessene. Jørn Holme tiltrer som riksantikvar 22. oktober. Det er grunn til å tro at Riksantikvaren vil sette kulturminnevernet tydelig på dagsorden fremover. Da kan lokalpolitikerne få hjelp til å se at de ikke er alene om å forvalte nasjonens felles historie.

Lokalpolitikeres reaksjon minner om skulpturen ”Sinnataggen” av Gustav Vigeland. En visjonsavrusning kan derfor være på sin plass. Tønsbergs Blads nettdebatt tyder på at den lokalpolitiske ekshibisjonismen ikke slår godt an.

26.04.2009
GJENNOMTENKT RIKSANTIKVARANSETTELSE

Sjef PST Jørn Holme ble utnevnt til ny riksantikvar i Statsråd 26. juni. Dermed er viktige forutsetninger for norsk kulturminnevern de neste seks årene lagt på plass. Riksantikvaren er overordnet kulturminnemyndighet og skal være premissgiver for forvaltningsapparatet og sikre sitt fagområdes berettigelse i almenheten og i det politiske miljøet.

Etter Riksrevisjonens kritikk av kulturminnesektoren, spørs det om det overhodet er noen kandidat i det norske landskapet som kunne være bedre egnet enn økokrimjuristen og kulturminneverneren Jørn Holme.

Fortidsminneforeningens vestfoldavdeling bifaller miljøvernminister Erik Solheims valg av leder for kulturminnedirektoratet. Avdelingen tok tidlig i saken stilling og ga miljøvernministeren innspill og bidro til mediadebatt. Solheim tok nødvendig styring og sørget for å heve saken til politisk nivå der den hører hjemme.

I det norske landskapet er det få mulige kandidater som rager i samme høyde som nåværende sjef for Politiets sikkerhetstjeneste, Jørn Holme. Solheims valg av ny riksantikvar er fremtidsrettet og orientert på problemløsning i et vanskelig og paragrafstyrt felt fullt av forvaltningsmessige fallgruber, irrganger og samrøre.

Jørn Holme overtar en prestisje- og fagtung organisasjon som må stake opp videre vei for kulturminnevern og gjenerobre synlighet i medialandskapet. Riksantikvaren forholder seg til og "leder" et splittet forvaltningshierkarki. Det er i seg selv en utfordring av dimensjoner. Riksrevisjonen har i sin rapport satt fokus på forvaltningsmodellen og alle som arbeider med kulturminnevern har erfart svakhetene i systemet.

Blant Jørn Holmes mange gode juridiske referanser er det ti-årige engasjementet gjennom Økokrim vesentlig. Han var også statssekretær i Justisdepartementet under Dørum og i tillegg har Holme vært assisterende riksantikvar under Nils Marstein og kjenner systemet fra innsiden. Han var redaktør og hovedforfatter av to-bindsverket om Kulturminnevern, lov forvaltning og håndheving - et standardverk som ble til i samarbeid mellom Økokrim, Riksantikvaren og Miljøverndepartementet. Verket ble delt ut til alle landets kommuner og forutsettes å være oppslagsverket i slike saker. Jørn Holme er også medlem av Fortidsminneforeningens hovedstyre - et engasjement som springer ut av personlig interesse for temaet.

Vi kjenner ikke til andre kandidater i det norske landskapet som besitter disse mangefasetterte og ekstraordinære kvalitetene som åpenbart må til for øke kulturminnesektorens og spesielt kulturminnedirektoratets tyngde i konkurranse med mange andre viktige samfunnsektorer.

Skal Riksantikvaren nå frem med budskapet må direktoratet kommunisere. Kommunikasjonsviljen er sentral for kulturminnevernets fremgang. Beklageligvis kommuniserer kulturminnevernet i for stor grad med seg selv. Jørn Holme ble tildelt kommunikasjonsprisen i 2008 med følgende begrunnelse:

Jørn Holme har i kraft av sin posisjon en viktig rolle i samfunnet. Holme representerer en arbeidsplass som for bare kort tid tilbake har blitt betraktet som en hermetisk organisasjon. Han har vist mot overfor egne rekker og omverden med sin bruk av kommunikasjon og dialog som virkemiddel. Han står for en åpenhet som tydelig viser klare intensjoner med tanke på å bygge forståelse. Dette gjør at det nå åpnes for fronting av saker og bruk av pressen i sammenhenger som tidligere ble tiet i hjel.

Begrunnelsen for tildeling av kommunikasjonsprisen for 2008 berører kjernen i det som er kulturminneforvaltningens hovedproblem i dag.

Kulturminnedirektoratet har alle forutsetninger på plass i form av faglig spisskompetanse. Det er nåværende riksantikvar Nils Marsteins fortjeneste. Det er maktpåliggende at denne kompetansen når ut til sektorer, fylkeskommuner og kommuner. Det er maktpåliggende at grensesetterrollen gjennom Kulturminneloven og Plan og bygningsloven skjerpes gjennom hele forvaltningsapparatet og begrunnes på en måte som skaper forståelse for direktoratets samfunnsrolle..

Men med årene har det utviklet seg en kommunikasjonsmangel og mangel på deltagelse i den offentlige arena som nå må bøtes på. Derfor er riksantikvaransettelsen denne gangen et veiskille og en åpning for nye tanker om politisk og samfunnsmessig innflytelse. Ting har utviklet seg skjevt og Riksrevisjonens rapport setter søkelyset på konsekvenser og årsaker. Miljøvernminister Erik Solheims beslutning om å ansette Jørn Holme i stillingen som ny riksantikvar er sikkert uventet for mange, men repeterer man PST-sjefens meritter ser man raskt at et adekvat svar på riksrevisjonens kritikk er ansettelsen av Jørn Holme.

Riksantikvaren står overfor utfordringer og spesielle egenskaper må til for å komme Riksrevisjonens flengende kritikk i møte. Hele det politiske liv og folk flest venter på klare ord fra direktoratets leder. Da må også den nye lederen være mer enn byråkrat, han må ha det politiske systemet inne i ryggmargen og kjenne sin besøkelsestid. I tillegg har riksantikvaren ansvaret for at arbeidsmiljøet er godt.

Erik Solheim har gjennom denne saken markert seg som en klartenkt, sterk og uavhengig miljøvernminister. Solheim fortjener ros for en modig beslutning og Holme fortjener ros for å ta utfordringen.

26.04.2009
LARMENDE TAUSHET

Stillhetens hav omslutter for tiden en av de viktigste beslutningene i norsk kulturminnevern innenfor en periode på seks år. Ny riksantikvar skal ansettes etter at Nils Marstein har hatt stillingen i 14 år.

Marstein har hatt nødvendig tid til å bygge opp og konsolidere et solid fagapparat som sikkert vil bli stående i lang tid. Men når en leder fratrer stillingen etter en så lang periode er tiden inne til å justere kursen etter nye farvann. Derfor bør det være debatt rundt ansettelsen av ny riksantikvar.

Den nye riksantikvaren vil ha muligheten til å korrigere kursen, kvitte seg med unødig ballast og overhale skuta der den lekker. Stillingen som ny riksantikvar er også politikk og kulturminnepolitikk bør diskuteres av dem den angår.

Med unntak av noen få ytringer i Aftenposten, Nationen og på vestfoldavdelingens nyhetssider er debatten sørgelig sporadisk utover landet. Selv vår egen sentralorganisasjon og vårt hovedstyre er fraværende når kursen for norsk kulturminnevern de neste årene skal fastlegges. I realiteten kan det bli 12 år til neste korsvei. Det må ikke bli slik at en så viktig sak skaper meningsnøytralitet fordi fagmiljøet er redd for å tråkke kandidater på tærne. Stillheten er urovekkende.

Vestfoldavdelingen har hatt et godt forhold til Riksantikvaren og vi forsvarer og vil fortsatt forsvare direktoratets særstilling og nettopp derfor er våre meninger i saken ikke utidig kritikk. Vi er konstruktive.

Norsk kulturminnevern synes å være preget av en fryktkultur rundt åpenhet om forvaltningen og dens organisering. Man debatterer gjerne penger opp og ned i mente, men å gripe fatt i de grunnleggende utfordringene er åpenbart vanskelig eller ubehagelig.

Derfor er det befriende at leder for det regionale kulturminnevernet i Vestfold, Terje Gansum, tar bladet fra munnen og kaller en spade for en spade.

Vestfoldavdelingen har i årevis vært opptatt av forvaltningssystemet og dets skavanker. Det blir neppe ro rundt dette før det regionale kulturminnvernet legges der det hører hjemme, nemlig hos Fylkesmannen. Det vil ihvertfall skape like vilkår over det ganske land og sikkert gjøre det enklere å bygge opp stabile og gode nok fagavdelinger.

Inntil videre skal vi likevel leve med fylkeskommunene som regional kulturminnemyndighet og det er åpenbart behov for forbedringer. Vi samstemmer helt i kravet om at Riksantikvaren må opptre med klarhet og tydelighet.

Det er antagelig riktig som Gansum sier at Riksantikvaren gjemmer seg fordi man har gjort et strategisk valg. Dette strategiske valget den nåværende ledelsen har gjort, må revideres nå. Men mangelen på synlighet og klarhet gjelder ikke bare i forholdet mellom Riksantikvaren og fylkeskommunen. Riksantikvaren savnes i media, i samfunnsdebatten - som premissgiver. Det kan være en utrygghetskultur i apparatet slik Lotte Sandberg skriver i Aftenposten. Utrygghet skaper usynlighet og medieskyhet. Her ligger en stor utfordring for den nye riksantikvaren.

Derfor mener vi som Gansum, at den nye riksantikvaren må hentes utenfra, og være en frisk vind som blåser støv ut av krokene. Søkerlisten på syv er altfor kort, selv om den inneholder faglig kompetente kandidater. Stillingen bør utlyses en gang til, og statsråden bør aktivt søke etter egnede kandidater med uvanlige kvalifikasjoner. I mellomtiden bør temaet debatteres!

22.10.2008
VEIVALG FOR SANDEFJORD
Sandefjord bystyre skal torsdag 23 oktober ta stilling til om en sentral del av Sandefjord bys historie er mer eller mindre verd enn en enkelt gårdeiers private behov for å rive, fortette og bebygge en sentrumseiendom. På den bakgrunnen blir et vedtak i bystyret et veivalg for Sandefjord by.

Mener et flertall av byens politikere at historiske og sjeldne Linaaegården er mindre verd enn grunneierens forslag til blokkbebyggelse, må man gå ut fra at Sandefjords gamle bygårder står for fall som dominobrikker dersom det foreslås nye voluminøse utviklingsprosjekter andre steder i byen.

Sier flertallet av politikerne i bystyret ja til å fjerne Linaaegården, kan det vanskelig forstås som annet enn et verdivalg som bør få velgerne til å revurdere sine preferanser.

Verdivalget fremstår desto mer grelt som Folkeaksjonen for bevaring av Linaaekvarteret, Sandefjord byforum og Gamle Sandefjord i samarbeide med Allgrønn og arkitekt Arne Sødal har skjenket byen et alternativt bevarings- og utbyggingsforslag som burde kunne begeistre de mest utviklingsorienterte politikerne i bystyret. Forslaget introduserer byutvikling i en menneskelig målestokk og med respekt for det historiske særpreget. Slikt har vi ikke sett mye av det siste tiåret.

Det er opp til politikerne i Sandefjord bystyre å gripe den utstrakte hånden og pense Sandefjord inn på et byutviklingsspor som ivaretar almenheten i like stor grad som den enkelte grunneier. Det kan i hvert fall ikke sies at vernekreftene i denne saken ikke er konstruktive.

Avgjørelsen i Sandefjords bystyre vil treffes på en bakgrunn av innsigelse fra den regionale kulturminnemyndigheten. Ønsker bystyret grunneierens massive utbyggingsforslag, vil saken ende til mekling hos fylkesmannen og sannsynligvis til avgjørelse i Miljøverndepartementet. Verneinteressen veier tungt i denne saken. Det bør mane til ettertanke og revurdering av veivalg for de som kun har sett grunneierens forslag som realistisk i denne saken

Sandefjords bystyre bør avvise det fremlagte reguleringsforslaget som innebærer rivning av Linaaegården og derved legge grunnlaget for nye tanker om utvikling av hele det berørte kvartalet. En god plattform for utvikling til felles beste foreligger i forslaget til arkitekt Arne Sødal.

24.09.08
BACK TO BASICS
Back to basics heter det når man vender tilbake til opprinnelig kurs og skjærer vekk det overflødige. Noe slikt har Vestfoldavdelingen forsøkt gjennom det siste året.
Samarbeidet om “Bevar oss vel” er opphørt, selv om det var hyggelig. Det kostet mer enn vi kunne forsvare. Vi har inntekt av ca. 235 medlemmer. Det rekker ikke når deltagelse kostet ca. 16 000,- årlig.
Derfor har vi laget et nytt lokalblad for Vestfold på dugnad slik vi gjorde før. Vi har inntrykk av at våre medlemmer helst vil lese om eget distrikt. Redaksjonen kan tilpasse utgivelser etter behov. Det er nyttig og besparende å ha kontroll selv.
I en tid da medlemstallet bør økes for å sikre et stødigere økonomisk underlag, bør fokus rettes mot medlemmene. Medlemmene må føle at de får noe igjen.
Nye medier tas i bruk. Derfor er nettsiden blitt prioritert. Ikke bare for vår egen skyld, men særlig fordi nyhetssiden er en effektiv kanal til politikerne som skal treffe avgjørelser innen vårt fagfelt.
Internett er rimelig å bruke. Derfor ber vi også om våre medlemmers e-postadresser. Likevel har papirutgaven en misjon. Vi håper det lille bladet vekker interesse. Neste nummer kommer på nyåret. Kanskje før, om ressursene rekker. Uansett - er du ikke medlem og dermed har fått bladet i posten, så kan du laste det ned som PDF fil fra våre nyhetssider.

Leder 17.03.08
NYTT STYRE OG NY LEDER
Vestfold avdeling av Fortidsminneforeningen har igjen fått leder samtidig som styret er fornyet og forsterket med to ekstra varamedlemmer. Den faglige kompetansen i styret er utdypet gjennom tilførsel av tillitsvalgte med bakgrunn i kunsthistorie, politikk, konservatorfag og data/webkunnskap. Samtidig besitter styret fra før kompetanse på plan, restaurering, håndverksfag, web, arkiv, organisasjon, design, bygningshistorie, lokal- og slektshistorie og generelt kulturminnevern. Slik sett bør Vestfold avdeling stå godt rustet til å gripe fatt i utfordringene som nå står for dør.

At websiden av avdelingens virke styrkes, er helt i tråd med den utviklingen vi nå ser over hele linjen innenfor temaet kommunikasjon. Skal organisasjoner nå bredt ut i dag uten å gå til grunne på kostnadssiden, må alle mulighetene som ligger i internett tas i bruk. Kommunikasjon med medlemmene, medlemsverving, nyhetsspredning mm. er i dag et tema i sterk endring. Postvesenet er ikke som før og man kan ikke gå fra postkasse til postkasse selv i hele Vestfold fylke. Der kommer nettets nesten ubegrensede muligheter inn som et usedvanlig kostnadsbesparende og effektivt virkemiddel. Det vil bli interessant å se på hvilken måte Fortidsminneforeningen er i stand til å nyttiggjøre seg moderne kommunikasjonsteknikk.

Samtidig stilles styret overfor tradisjonelle oppgaver som å tilfredsstille medlemmenes eventuelle behov for underholdning. Medlemsturer kan fremdeles være et godt virkemiddel for å pleie forholdet til medlemsmassen. I en tid da svært mange foreninger sloss for å opprettholde medlemsmassen, bør det fremstå viktig å pleie et godt forhold til det mindre aktive men betalende grunnfjell - medlemsmassen. Man skal heller ikke glemme at ikke alle medlemmer er tilvent internett. En form for papirbasert kommunikasjon er det fremdeles behov for. Å ivareta medlemmene er et viktig moment i enhver frivillig organisasjons virke.

Ikke bare skal gamle medlemmer ivaretas, nye skal helst tre inn til erstatning for de som av ulike grunner faller fra. Og helst skal medlemsmassen øke. Det er alfa og omega for en sunn økonomi. I dag er det vanskelig å møte folket på torget. Folk møtes i dag på kjøpesentra og på internett. Et unntak skal bemerkes for antikkmesser. Vestfoldavdelingen har god erfaring med verving blandt folk som har ulike samlerinteresser. Men her også trer internett frem som en viktig og rimelig mulighet for å nå de store massene.

Ellers venter naturligvis den grimme Vestfoldvirkeligheten med arealplaner og rivesaker. Gamle hus behandles ofte ikke særlig pent i dette fylket. Forståelsen for viktigheten av å ta vare på opprinnelige detaljer er fremdeles ikke almendannelse. "Kopien" står høyt i kurs - helt parallelt med velstandsøkningen. I bevaringsområdene vinner asfalt, betong og larvikitt innpass fremfor gresstuster, stenheller og gammel brolegning. Vår gamle og klassiske kulturarv er fremdeles truet av arealplaner og ønsker om modernisering.

Året 2009 har fått status som kulturminneår. Det vil kreve sitt i forhold til arrangementer og markering. Til høsten er det atter en kulturminnedag. Slike markeringer må regnes til den oppbyggelige og positive delen av avdelingens virke. Men alt krever samordning og frivillig innsats.

Det er altså en mangefasettert utfordring det nye styret står overfor. Vestfoldavdelingen har tradisjon for å se på styremedlemmer og varamedlemmer som likeberettigede i det daglige arbeidet. På den bakgrunnen kan styrkingen av styret med to ekstra plasser bety mye for evnen til å møte utfordringene med godt mot - uten å slite ut den enkelte entusiast. Det vil bli interessant å se hvordan styret i det kommende året vil håndtere og utnytte de menneskelige ressursene som nå står til rådighet. Det er nå opp til det nye styret å prioritere oppgaver og velge kurs for året som kommer.

Leder 23.01.08
LEDERSKAP I VESTFOLD AVDELING
Vestfold avdeling av Fortidsminneforeningen har siden siste årsmøte utført sin virksomhet uten valgt leder. Gjennom perioden har styret fungert med kollektivt lederskap. I mars 2007 kastet mangeårig avdelingsleder Dyveke Bast inn hansken til fordel for en velfortjent pust i bakken. Det viste seg imidlertid vanskelig å oppdrive en ny og villig kandidat til vervet. Det mangler nok ikke lederemner, men det skorter definitivt på villigheten til å påta seg et slikt forpliktende verv.

Vi skal ikke spekulere i konkrete årsaker til ledermangelen i Vestfold avdeling. Men det må være lov å peke på hvilken uriaspost kulturminnevernet er blitt i dagens stadig trangere samfunnsliv. Det kan være fristende for enhver å vende seg mot fredeligere sysler som slektsgransking og kunsthistoriske betraktninger fremfor å delta i den daglige politiske kampen om areal og kulturminneressursene. Det er med beklagelse man kan observere en omvendt proposjonal kurve mellom behovet for samfunnsengasjement på kulturarvens vegne og en stadig snevrere toleranse for meninger og holdninger som utfordrer uhemmet økonomisk vekst. Det koster å fronte frivillige interesseorganisasjoner i dagens hyperaktive turboøkonomi.

Vi skal ikke underslå at Vestfold avdeling av Fortidsminneforeningen gjennom årene har reist seg til kamp med en steil og fast holdning som sikkert har provosert motstandere. Vi skal heller ikke i beskjedenhet underslå at denne kampen har vist resultater. Mange saker er vunnet. Å vinne betyr ikke bare tilfredshet. Det befester også uriasposten.

Ledermangelen kan sees på bakgrunn av flere faktorer. Å fronte en organisasjon som utfordrer sterke samfunnsinteresser er tøft og man kan med rette frykte den tilbakevirkende kraften i en slik posisjon. Som leder skal man holde det administrative i tøyle og sørge for å ha en oversikt over avdelingens ressurser. Møtevirksomhet, baller i luften, reising og kontaktnett. En leder kan bety svært mye for en avdelings synlighet i samfunnsdebatten og i egen organisasjon. Lederskap krever sitt av fritid og privatliv. Det er ikke til å undres over at ledermangelen er blitt en gjenganger i det frivillige Norge. En viktig faktor som ikke må glemmes er den såkalte "tidsklemma". Foreningslivet konkurrerer med familielivet og de tusen ting som forventes i den private sfære.

Årsmøtet nærmer seg igjen med stormskritt. Innen den 15 mars skal nytt styre og ny leder atter være på plass. Hvem vil ta opp hansken etter Dyveke Bast? Utfordringene er der - å stille opp på kulturminners vegne uten hensyn til karriere, kolleger og bekjentskaper, å utfordre utviklingen når den tar turbofart.

Husk da at lederen ikke står alene. Ved siden står et styre av oppegående mennesker som fordeler innsatsen. Det siste årets kollektive lederskap har nok også bidratt til en god ansvarsfordeling. Avdelingen har en lønnet sekretær som på ryddigste og dyktigste vis holder trådene samlet og sørger for konsistens og forutsigbarhet.

Sett på den bakgrunnen kan en leder for Vestfoldavdelingen konsentrere seg om de store linjene og sakene sammen med styremedlemmene. En styreleder er valgt for å være den fremste blandt likemenn, ikke en ensom akrobat uten sikkerhetsnett.

Det blir spennende å se hva valgstyret kommer opp med denne gangen. Valgstyret er og bør være en krumtapp i å føre organisasjonen videre mot nye mål ved å tilføre nye krefter. Samfunnsengasjement og historisk sans i kombinasjon. Hvem melder seg?

______________________________________________________________________

Vestfoldavdelingens websider har som formål å formidle avdelingens arbeide for vern av viktige kulturminner og miljøer. Nyhetssiden presenterer kulturminnevernet i Vestfold med hovedfokus på Vestfoldavdelingens saker. Sakene på nyhetshovedsiden utarbeides ved egen journalistisk virksomhet. Vi bringer nyheter og informasjon om arbeidet med å bevare gamle hus og miljøer, restaurering, reguleringsplaner og regionale og kommunale forhold av interesse for kulturminnefeltet. Den redaksjonelle linjen er basert på Fortidsminneforeningens formål og skal holde seg til presseetiske normer og standarder slik de er uttrykt i Presseforbundets Vær varsom-plakat som du finner her.

Redaktør: Bente Bjerknes (ansvar for redaksjonell linje, journalistikk)
Redaksjon: Elisabeth Holmsen, Trygve Kikut, Hilde Woxen Stormark, Karine Huseby (ansvar for redaksjonell linje, journalistikk)
Webansvarlig: Ragnar Kristensen, (juridisk og teknisk ansvar, journalistikk)
Webmedarbeider: Stein Idar Hagen (teknisk ansvar, journalistikk)

E-post til redaksjonen: