Leder for Fortidsminneforeningens Vestfoldavdeling var mandag 08.11.2010 dagens gjest i Nationen med følgende betraktning:

OSS SURPOMPER I MELLOM

Av Ragnar Kristensen, leder Fortidsminneforeningen Vestfold avdeling 

Fredning er ikke gøy når det dreier seg om den kjedelige, gamle bygningsarven fra mer enn 100 år tilbake. Skal det bli perler i champagnen og fart i arkitektstanden må det være samtidsarkitektur, sprudler riksantikvar Jørn Holme. Mener du annet er du surpomp, sier Holme i intervju på NRK Norgesglasset 05.10.2010.

Vi surpomper som vil frede mer koser oss med lefse og slått oppi Vågå. forstår vi. Mens arkitekter og riksantikvar feirer den nye vin i vannkanten i Bjørvika på hvit marmor. Marmoren skal fredes mens den fortsatt er hvit.

Vi får slå oss sammen i et forbund og følge etter Gunnar Bull Gundersen ut på det åpne hav, senke all kreativ kultur ned på havets dyp til intet er igjen annet enn nedfalls tømmerstuer, murrester av Nasjonalgalleriet og en ensom svart saksofonist på dekk som blåser en sur tone utover en øde verden. Slik er det visst med oss surpomper. Negative og kritiske, bitre, mannevonde og konfliktsøkende. Vi samler oss likevel rundt Furuheim på Gol, smia i Vik, Munchs hus i Åsgårdstrand, Nasjonalgalleriet i hovedstaden, Linaaegården i Sandefjord, Fritzøe jernverk i Larvik, Torød gård på Nøtterøy og andre truede minner om en svunden og altfor gammel tid som butter mot et trangere fredningsnåløye.

”Vil frede alt”. Slik oppfattes ekkoet i riksantikvarens høyborg i Dronningens gate. Blendingsgardinene dras godt ned. Riksrevisjonens flengende kritikk preller av. Det koster å frede det som står i veien for fremskrittet. Lange prosesser, ordførere som biter. Sinte eiendomsutviklere som ser monopolpenger svinne i det store, sorte hullet laget av rammebetingelser for vern. 

Virkeligheten er full av kommunepolitikere og byråkrater som nekter å begrense kulturminnetapet frem mot år 2020. Bare èn promille av landets bygninger er fredet. Når Holme vender tilbake fra vekkelsesmøter i fylkesting venter traurige realiteter og Riksantikvaren omdefinerer sitt ansvar til omsorg for nytørket betong og maling. Det er mange grunner til å frede nye veier og broer og bygninger i statlig eie. Slippe den lange prosessen og skrive ut en forskrift om fredning. Feire oss selv, ingen konflikter, ingen kamper som koster penger eller søvnløse netter. 

Riksantikvarens oppgave utvides til å sørge for at våre glimrende arkitekter får flere oppdrag slik at vi kan lære å sette pris på god estetikk og si takk. Vi setter også pris på ny arkitektur, men ikke til fortrengsel for den klassiske arven.

Vi surpomper holder sammen. Aviskommentatorer, professorer, aktivister og flere til. Om vi aldri så hutrende må trenge oss sammen rundt nedfalls gruer og skrinne leirbål i restene etter Nasjonalgalleriet, mens vi misunnelig i det fjerne skuer snorklippinger med påfølgende fredningsvedtak. 

Når riksantikvar Jørn Holme en gang finner tid til å stoppe et sekund for å se på klokken eller noe annet trivielt, kanskje han rekker å skjenke en tanke til kulturen før oss som svinner raskere enn svint ned i det sorte hullet som egentlig burde være som skapt for verdiskapernes flyktige monopolpenger. Mens vi surpomper kaster et ironisk blikk på formuer som glitrer og glinser i vannkanten.