I 1984 overtok Per Evtun ledelsen. det ble lagt stor vekt på praktisk rådgivning og lokalbladet så dagens lys i 1985. i 1987 holdt avdelingen et seminar om praktisk bygningsvern i Stavern. målgruppen var kommunalt ansatte. En rekke vernesaker ble tatt opp og uttalelser skrevet. En av de viktigste sakene var opprettelsen av stiftelsen Eidsfos hovedgård i samarbeide med kommune, fylkeskommune og lokale krefter. At dette lyktes skyldes nok i stor grad per Evtuns innsats.
Frem til 1990 hadde avdelingen kontor sammen med Riksantikvarens utgravningskontor i Tønsberg. Fra dette året flyttet avdelingen over til fylkesmuseets lokaler. Eva Schaulund Torkildsen overtok ledelsen etter Per Evtun og fortsatte fokus på praktisk bygningsvern og rådgivning. Foreningen arrangerte en rekke turer for medlemmene og engasjerte seg i vernesaker over hele fylket.
i 1994 fylte hovedavdelingen 150 år og Vestfoldavdelingen feiret med medlemstur til Fritzøehus i Larvik. Foreningen utga en rekke hefter bl.a. om Festiviteten og Storgaten i Larvik. Festivitetensaken var en langvarig og tøff sak som foreningen engasjerte seg sterkt i. perioden var preget av langvarige og vanskelige konfliktsaker som Yttersøsaken og striden rundt vern av Skippergata 6 i Sandefjord. Det nære samarbeidet med foreningens generalsekretær Kristen Grieg Bjerke ga avdelingen betydningsfulle løft i flere lokale vernesaker.
Eva Schaulund Torkildsen ble avløst av Dyveke Bast som satt som leder frem til våren 2007. i denne perioden falt flere tunge vernesaker over avdelingen. De siste årene intensiverte kampen om arealene seg i de sentrale områdene av Vestfold og viktige kulturminner og miljøer ble offer for lokal veksttrang. avdelingen oppnådde mye ved å arbeide tett opp mot pressen og sikre gode avisoppslag i sakene sine. Eksempler på verdien av pressedekning er sakene om Langesgate 4 og 6 samt gjestgiveriet i Nevlunghavn. Disse bygningene ville neppe vært reddet uten rikspressens oppmerksomhet.
Ofte dreide slike saker seg om å nå frem til politikerne. De lokale kommunale byråkratene har oftest lagt større vekt på vekst enn på vern i sine fremlegg for politiske beslutningstagere. Å levere alternative faglige vurderinger er derfor blitt en viktig del av avdelingens virksomhet. Til tider har styremedlemmer fungert nærmest som profesjonelle saksbehandlere.
Fylkeskommunens transformasjon fra rent administrativt forvaltningsapparat til regional utviklingsaktør har ført med seg mange konflikter rundt vern. Avdelingen har i sak etter sak opplevd at fylkeskommunens faglige ansvar er skjøvet til side til fordel for utviklingsinteressen. Denne utviklingen kulminerte da fylkeskonservator ble avskaffet høsten 1999 og det regionale kulturminnevernet ble flatet ut og lagt inn under andre fagområder.
Kampen om organiseringen og forvaltningen av de regionale og nasjonale kulturminnevern oppgavene har engasjert avdelingen sterkt. Midt oppe i dette har avdelingen maktet å arrangere medlemsturer og kurs.
Blant de viktige vernesakene i begynnelsen av 2000-tallet er Føynegården i Tønsberg, Yttersø gård i Larvik, Langesgate 4 og 6 i Larvik, Langgata i Holmestrand, Nedre Fritzøegate 1-3 i Larvik, kampen for å bevare Øvre verksgård i Larvik, saken om Batteristranda og pælehotellet, Gjestgiveriet i Nevlunghavn og mye mer. felles for flere av disse tunge sakene var at de verserte over flere år. Enkelte saker pågår ennå.
Sist redigert 20.03.2008 |
